Veiskiller
Gjennom livet møter vi på veiskiller, sånn litt ut av det blå kan vi se at, nei, nå står jeg her igjen, og ikke heller denne gangen, vet jeg hvilken vei jeg skal gå.
Vi lærer dag for dag, minutt for minutt, og vi lærer feil, vi endrer mening, vi glemmer, det vi ikke legger merke til passerer, kanskje kommer det tilbake, men mer sannsynlig, tror jeg det er at veier vi ikke tar og muligheter vi ikke griper, falmer og havner i bakgrunnen i våre liv, mens det som åpenbarer seg fremfor oss, er noe helt nytt.
Jeg har forsøkt å lese så mye jeg har kunnet gjennom livet, sjeldent for å bli underholdt, en bok er en skatt om den er kilde til innsikt fra en som ser mer fra sin kant enn det vi selv gjør fra her vi står.
Det er små mye som handler om perspektiver, og det å kunne flytte perspektiv fra det jeg selv ser, til en annens, forsøke å forstå hvordan det kan se så annerledes ut, lyde så fremmed, og våge og spørre inn til den personen som ser, er en kunst, som ingen blir utlærte i.
Vi mennesker er unike, vi ser på vår egen måte, vi har alle ulike historier, selv dem som er genetisk helt like, og har levd side om side, og sovet i samme seng, selv om de kan velge samme favorittfarge, og ellers virke usannsynlig like, så er de ikke det samme mennesket. Det er ingenting likt mellom oss, og det er såpass skremmende å tenke på, at jeg tror de fleste unngår den, lik tanken på døden sjeldent er noe vi går i møte.
På veiskillet jeg står overfor nå, er det i hvert fall to hovedveier, og så er det selvfølgelig stier å skimte, avstikkere fra hovedveien, som ikke er like skumle å overveie, som det å ta helt av på en tåkelagt ukjent kurs.
For å få tak i det som betyr noe, som jeg vil la meg rettlede av, har jeg forsøkt å tenke på når jeg har vært glad i livet. Når var jeg glad som barn. Når var jeg glad som ungdom. Voksen. 32 år er tilbakelagt, og det er mye jeg kan si om de årene, og det er mye jeg vil legge bak meg. Det er mye jeg aldri vil gjøre igjen, mange valg jeg ikke skulle ha tatt, veier jeg skulle ha forlatt lenge før jeg gjorde det. Hva er det jeg ikke angrer på oppi alt? Det er alle gangene jeg har våget. Det har alltid vist seg å bli den rikeste tiden. Når det handler om å våge handler det om å gjøre noe som kjennes rett, forlokkende, spennende, livet er her og nå, jeg griper muligheten, og verden går meg i møte. Jeg er i verden, jeg kan være verden, og jeg får være med på livets reise. Det å tvinge seg til å holde seg på en vei, en kurs, den alle andre vil at du skal være på, for de er jo på den, og hva vil de måtte føle eller stille spørsmål ved, hvis du nå velger bort, det de lever med hver dag. Mange tar våre autentiske valg som rene fornærmelser. Det å lytte til dem er noe vi er nødt til når vi bor under noens tak, men straks vi er herre under vårt eget tak, er det ingen grunn til å frykte det å leve her og nå. Når liv og røre kommer fra ren kjærlighet, er det et sikkert tegn på at vi er langt fra ville veier, selv om det er det som runger i våre ører fra verden utenfor.
Når var jeg sist glad. Jeg var så glad tidligere i dag, da min datter sa noe helt uventet, eller når den yngste sønnen min avbrøt meg med en rampestrek, jeg lo og klemte min eldste sønn hardt, da jeg hørte ham tale kloke ord, som jeg godt vet hvor kommer fra, og jeg fortalte disse, mine barn, hvor mye jeg elsket dem, dagen lang. Jeg begynte å tvile på om vi kan få lov til å være sammen som dette, en hel dag, uten at vi skal skilles, slik som er normen i dag. Da mistet jeg tålmodigheten, tilgangen på kjærlighet, jeg ble hard, rigid, fikk mørke tanker om å presse både barna og meg selv inn i noe, fordi det åpenbart ikke er noe jeg klarer det her, tvilen, presset, frykten.
Når var jeg mest glad som barn. Jeg var glad da jeg var rundt folk. Jeg var glad da jeg fikk spille teater og synge, jeg var glad da jeg var på hytta, i for store gummistøvler og med bustete hår. Jeg var glad da jeg våget meg ut i blåbærskogen utenfor barndomshjemmet mitt. Det føltes som å tre ut i noe ukjent, noe forbeholdt de andre, noe jeg tillot meg selv å våge, bare for å se, at jeg vokste ut av mine gamle sko.
Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal begrense meg igjen, at jeg ikke skal være redd for min egen kraft, for min iver, for min energi, eller mine ideer. Jeg vet at det er så mye jeg kan. Jeg stoler på meg selv og mine evner til å få ting til, og til å snu meg, når jeg ikke får det til.
De verste øyeblikkene i mitt liv handler ikke om å ta feil vei, for jeg kan gå av veien når jeg ser at den er feil, de verste øyeblikkene i mitt liv handler om svik. Jeg har lik alle mennesker blitt sviktet så mye, og jeg har sveket meg selv.
Skal jeg svikte meg selv ved dette veiskillet? Hvilken vei er et soleklart svik? Jeg vet hva de andre vil. Jeg vet hva samfunnet tåler, og hva folk vil forstå. Jeg vet hva bare jeg innerst inne er mest nysgjerrig på. Jeg vet at det er ingen som meg. Jeg vet at jeg ikke finner det jeg leter etter i andre. Jeg vil slutte å vente på at noen kommer. Jeg vil slutte å klare meg alene, det er ikke det, men jeg vil ha med meg selv.
