Det er aldri barna som er problemet

I løpet av våre lange liv som voksne, er det ganske få år, der vi er foreldre for små barn

La oss slutte å oppføre oss likt før og etter barn, og med små barn og større barn; Deres og vår tid er Nå, og bare nå.

“Husk å nyte småbarnstiden” lander hos overraskende mange småbarnsforeldre på feil sted: Følelser av utilstrekkelighet, rådvillhet, håpløshet, og følelse av å ikke selv ha blitt sett eller hørt på altfor lang tid, bobler til overflaten, og synes på huden i hånlige rykninger eller passivaggressive smil. Når begynte vi å bli så forbanna til velmenende råd fra dem som har tråkket stien før oss? Når ble det å være småbarnsforelder en opplevelse av at noe er galt, barna er gale, barne-tv eneste vei ut, og alle signaler fra instinkter og kroppen om at noe er riv ruskende å galt, døyvet med konsumering av underholdning, alkohol, sukker, eller ekstra mye jobb, eller andre aktiviteter (uten barn).

Når ble barna vi bærer frem og oppfostrer problemet? Jobben redningen, de voksnes selskap fristedet, hjemmet et torturkammer der skriking, hyling, og masing er regelen, og barnetv eneste veien til ro.

Det er ikke godt nok det vi driver med, og det handler ikke om at vi ikke gjør nok, for det gjør vi definitivt totalt sett; problemet er at vi legger overskuddet vårt helt feil sted i en tid som er dyrebar, og som forsvinner fort, og som dem som har tråkket før oss med sorgmodighet i hjertet har tapt.

Barn er vakre, de er rå, de er sterke, de er kraft, mot, de er åpne, uredde, og de kan være våre fremste læremestre og veivisere, i et samfunn, og i familier, som har styrt kursen langt vekk fra det vi biologisk sett er designet for å gjøre; Vi er ment for å leve i flokk, bry oss om hverandre, og ta vare på hverandre, samarbeide, i grupper med folk i alle aldre.

Vi er ikke ment til å klare alt alene, og vi er ikke ment til å oppføre oss som om ingenting har skjedd når en eller flere babyer og barn har kommet inn i livet vårt, og er avhengige av oss. Når vi lever som før, og prioriterer vår tid og våre krefter uten forankring i instinkter eller verdier, så går det helt galt, vi blir utslitte, desperate, aggressive, fortvilte. Vi prøver en hel masse ting, erfarer at det ikke nytter, at barna fremdeles skriker, at skjerm setter det hele på en behagelig vent, vi får ro og tid, og den bruker vi til å flyte vekk fra problemet, som er at i stedet for å gå inn i stormen sammen, omfavne barna, som trenger nærhet sårt etter 8+timer borte fra oss i institusjoner, så distraherer vi, flykter vi, på grunn av den midlertidige lettelsen vi opplever når angsten i brystet slipper taket.

Det funker på kort sikt, derfor gjør vi det, og fordi vi ikke er bevisste på hva vi holder på med, hva som i virkeligheten er problemet her, hvilke verdier eller prioriteringer vi styrer etter, så gjør vi bare det vi alltid har gjort, som ikke passer med våre nye roller, og som i bunn og grunn forsømmer både barna og oss selv, og muligheter for en skikkelig fin, dog brutal, tid sammen.

Det går ikke opp med en eller to foreldre alene i en gipskledd leilighet eller på en stor gård, paret som bånd ryker, storfamilien er opptatt med helt andre ting, eller banker på lukkede dører, barna sitter foran skjermer, foreldre har lagt hjertet sitt utenfor seg selv, eller sluknet det, lever som roboter, i en verden drevet av rigide rutiner, der barn og voksne er adskilte mesteparten, om ikke nesten hele tiden.

Vi taper hverandre i dette kjøret, og i flukt fra ubehag, om det kommer fra oss selv, eller fra være hylende barn. Vi knytter oss til hverandre, vi gir og får det vi trenger, når vi nærmer oss hverandre, også når det stormer. På overflaten vil skjerm ta bort barnets signaler på at de trenger noe, de trenger oss, men det hele blusser opp igjen, når vi skrur av skjermene, og både vi som voksne og barn kan ende med å sovne til stimuli, og ikke lære oss å finne roen alene, eller sammen med andre.

Vi lærer å roe oss selv, vi lærer å regulere våre følelser, gjennom samspill med andre. Selv om barn blir stille og rolige foran skjermer, så har de ikke lært å regulere følelser og behov, de har ikke fått sine behov møtt, vi har ikke gjort det vi har ansvaret for, å møte våre barn der de er, og passe på våre egne behov midt opp i alt.

Det er vårt ansvar, og ja, det er et for tungt ansvar for enhver å bære alene. Det er likevel der vi må begynne. Vi må se det, vi må se hva vi gjør om vi setter på barne-tv, det er en stor forskjell om vi setter på barnetv til barna, og vet, at nå gjør jeg det, fordi jeg ikke strekker til i denne situasjonen, fordi jeg må få mat på bordet, jeg har mager å mette, og så får jeg bruke litt tid når jeg har den for meg selv, ikke til å drikke vin med venninner, eller jobbe mer, men til å se på hva jeg i mitt liv her og nå kan gjøre for å skape mer rom for barna, for oss som familie, for å også nyte denne tiden. Kanskje må vi flytte, kanskje må vi kutte alle utenlandsreiser i noen år, kanskje må vi selge bilen og begynne å ta bussen, synd, trist, leit, det kommer en tid hvor vi kan jage karriere og realisere oss selv, den tiden er ikke nå når vi har små barn, når vi setter våre barn til jorden, er det vi, som mødre og fedre, som må ta ansvaret, gripe det, ta det på alvor, skape gode nok vilkår for trygghet og vekst. Det er den viktigste oppgaven vi har, og vi må tørre å gå inn i det med hud og hår, vi må tørre å lytte til instinktene våre, bruke visdommen som sitter i genene våre, vi vet så mye mer enn vi tør tro på, om hvordan nettopp vi tar vare på nettopp våre barn. Vi er biologisk tilpasset for dette, vi har alt vi trenger i oss, vi trenger å se mindre utover til hva andre gjør og mener, vi er her, barna ser på oss, la oss sette oss på huk, lytte til hva det er våre barn faktisk sier og trenger, og la oss møte dem der de er, og la oss kjenne mestringen spire i våre kropper, la oss klare å se det aller verste utenfra, det tar slutt på et tidspunkt, vi skal ingenting nå, enn å stå sammen i stormene, se at det stilner når vi begynner å møte dem, og at det som gror opp i samspillets brutalitet og kjærlighet, er verdt å kjempe for, det er ren ubetinget kjærlighet, som vi mennesker blomstrer i. Det begynner med oss, og det begynner nå.