Tradwife vs. utbrente mødre

Når det er tale om dette nye fenomenet “tradwife”, eller om noe som er feminint og skjønt, så er det ofte tale om en kvinne under en annens blikk, en kvinne som beveger seg i takt med dette ytre blikket, tilpasser seg det, tilber det, en mann, en masse på sosiale medier, eller på en scene, der hun interagerer med publikum uten å ha seg selv med. Det er fordi dette fenomenet er basert på et ideal, som en gruppe hvite menn har tegnet på sitt tegnebord av hva de ønsker seg i en kvinne og i sitt liv, i et rom uten vinduer og uten kvinner.

Det er nemlig ikke snakk om virkelige kvinner med tradisjonelle verdier som har tatt bevisste valg om å følge sine drømmer, det er snakk om en ideologi, som portretterer og hyperestetiserer kvinnen som god og lykkelig, når hun underkaster seg sin mann, er en brikke i hans spill, et menneske uten innflytelse over eget liv eller samfunnet. Mens en ressurssterk familie med tradisjonelle verdier i et moderne samfunn kan ta overveide valg om å samarbeide om et liv der familie står over karriere, vil mange utbrente kvinner som står i en spagat mellom et tungt moderskap og et konkurransepreget arbeidsmarked være fristet til å ta spranget ut i et liv som ser forlokkende ut på overflaten, men som vil vise seg oftere en ikke å lede til en nedadgående selvoppofringsspiral mot utbrenthet, isolasjon og skam, fordi det må være noe galt med meg jeg ikke mestrer det her, når jeg tenker på andre ting, når jeg kjeder meg, eller er eksplosiv i møte med mine barn, fordi jeg er så sliten, og alene, og uten evner eller midler til alt det her nye og ukjente og overveldende og forvirrende.

Vi må snakke om problemene bak tradwife-bevegelsen, slik at kvinner og mødre ikke havner i situasjoner der de mister sine rettigheter og muligheter som mennesker i 2025. La oss ikke lytte til fortellingen om den gode kvinne eller den gode mor, som er to sider av samme sak. Vi er ikke født på denne jorden for å fylle en kvinnerolle og så en morsrolle, til å lage nydelig mat til familien vår mens vi smiler i våre yndige hjemmesydde kjoler. Vi er ikke blide og ufarlige.

Det er ikke godt nok med en kultur som ser den altoppfordrende moren som et statussymbol. Forskning har vist oss at kvinner som gifter seg og får barn lever mye kortere enn kvinner som ikke gifter seg og får barn, eller kvinner som ikke får barn, i tillegg tar disse kvinnene oftere sine egne liv, havner oftere i bilulykker, er mindre seksuelt tilfredsstilte, osv osv osv osv osv, simpelthen fordi kvinner fremdeles er sosialisert inn i en kvinnerolle og en morsrolle, med en forventning om at de hele tiden skal ha øye på alle andre, hele tiden holde status quo, og hele tiden sørge for at alle andre har det godt, for å kunne føle at de selv kan ha det godt. Denne samme forskningen viser også det motsatte når det kommer til menn som gifter seg og får barn: De lever lengre, og har det bedre, enn menn som ikke gifter seg og får barn. Slik kan det se ut at til kvinner ikke bare ofrer alt for sine barn, men også for sine menn, slik at noen år av hennes liv, går rett til hennes mann. Om det ikke er brutal nok statistikk, vet vi at mange kvinner og mødre ikke føler at de er noe verdt om de ikke har en funksjon i hjemmet eller på jobb.

Hvis vi ikke stiller spørsmål ved dette, og tror at tradwife-fenomenet handler om kvinner som elsker å lage hjemmelaget mat og vil ut av den kapitalistiske umulige mølla, så er vi på vei mot en anti-feministisk, anti-menneskerettigheter ideologi, som tilbyr slitne mødre og arbeidstakere et bedre liv, i bytte mot hennes stemme, hennes innflytelse, og hennes liv.

Det å ha ikke ha en funksjon, det å ikke skulle være den som skal gjøre noe, ikke ha ansvar for at alle andre har det godt, er å tale i mot alt det vi har lært. Vi trenger å øve oss på å se på oss selv med mildhet, å se vårt liv som en flytende prosess, der vi kan observere oss selv, og hvordan vi har det her og nå, og i livet forøvrig. Vi lever enda under et narrativ om at kvinner og mødre skal være gode fra starten, fordi vi er født gode, som kvinner, og som mødre, og det hele vil gå av seg selv, fordi det er vår natur, og vi innfrir den, når vi blir gravide, føder, og blir mødre. Rundt oss er imidlertid all støtte og all veiledning tapt, og moren, er overlatt til seg selv, i tillegg har hun fått de samme oppgaver og det samme ansvar som mannen, men han, er en som får sine behov dekket av henne der hjemme, mens det ikke, er noen som ser til henne, statistisk sett.

Tradwife-fenomenet kommer med et løfte om at vi endelig kan bli verdsatt og elsket som vi er, som vi er født til å være. Det er mye determinisme innbygget i disse ideologiene. Jeg håper at kvinner og mødre kan lære at de er verdt noe ved å være mennesker, og at de har en verdi ikke fordi de gjør noe for alle andre, men fordi de opptar en plass i verden som den de er. Jeg er også opptatt av å finne ut av hvordan vi kan bruke fortiden ikke som et ideal, men som noe vi kan lære av for å skape en ny visjon for hvordan vi kan være kvinner.  Hva vil vi ha med videre? Hva vil vi ikke ha med videre? Det er en gave å ha kvinner og mødre og menn som har gått før oss og tatt kamper for oss. La oss ikke spole tiden tilbake, la oss heller kikke på de gode ting vi kan ta med videre. 

Hvis du ikke skal finne all din mening gjennom din funksjon på et arbeidsmarked eller i en bestemt karriere eller i moderskapet? Hva hvis du kan få lov til å være et menneske som utforsker livet? 

Vil du prøve å reflektere over de stemmer du hører? Ofte finner vi ut at de ikke kommer fra oss selv, men noe vi har hørt et sted. La oss ikke glemme våre stemmer, la oss beholde innflytelsen over våre egne liv, over våre barns liv, og vår plass som likeverdige i samfunnet. Om en kvinne velger helt bevisst å tre ut, er det opp til henne, men la oss ikke gjøre det til et ideal, uten å sørge for å tilby henne nok støtte, slik at hun ikke ender alene, om et felles ansvar, og en følelse av å ikke være god nok, fordi hun lever i en virkelighet og et samfunn som ikke speiler idealene hun måler seg opp mot. .