En kjærlighetshistorie
En natt, en evighet.
I ly av veggene, i lys av måneskinnet. Blått. Blått. Blått.
De satset alt, verden var ingenting. Alt de trengte fantes i dét rommet.
Det finnes et sted der solen står midt på himmelen om dagen og om natten. Dette stedet er naturligvis frosset i tid. Solstrålene kan skimtes som streker på himmelen, det er lenge siden ringene i vannet var i bevegelse. Det er lenge siden dette stedet var livlig, det er like fullt et glansbilde.
De sitter på en benk. En pike og en gutt. De er barn enn så lenge. Piken dingler med beina, hun når ikke enda ned til jorden, gutten stirrer i bakken, forlegenheten sitter som roser i kinnene. De vet begge to at dette bare er begynnelsen. Vi har ikke dårlig tid, vi lar dem bare bli sittende.
I ungdomsårene drømmer de på hver sin kant. Hun forelsker seg i den ene etter den andre, det er ingen hun klarer å fastholde i sitt indre, alt flyter, hun søker noe hun enda ikke vet hva er. I hans fantasier finnes bare kvinner uten ansikter, han venter ikke på noe godt, skriver seg en parallell virkelighet som er bedre enn den han lever i.
Hun våkner langsomt fra en drøm og befinner seg i en annen drøm. I denne drømmen er alle slørene som vanligvis omgir verden løftet av, og hun kan se tingene som de er. Han sitter på en krakk, fordypet i egne tanker, omsider løfter han blikket og strekker hånden ut mot henne, han trekker henne til seg og stryker henne over ansiktet, nedover nakken, ryggen, langs linjene av kroppen hennes. Hun presser seg inntil ham og kjenner hjertet hans mot sitt, hun lener hodet mot ham og hører lyden av trommeslag i det fjerne.
De beveger seg utenom verden, er umerkelige for dem som sover omkring dem. De tenker ikke på det som har vært eller det som skal bli, de bare er, og utforsker verden slik den er her og nå. Han tar det han vil ha og hun nyter at han åpner henne opp. De utveksler ingen ord, de møtes i blikk som ser alt, er tilstede i universet, uendeligheten finnes i kroppslig form, de stirrer inn i selve sannheten, glemmer at den aldri kan skimtes på en enkel overflate.
Det er overflødig å kommentere nattens begivenheter i detalj, det som betyr noe er at kjærlighet er blitt uttalt, meddelt, gjengjeldt, den eksisterer i verden som et minne eller et potensiale som kan fylles med liv om de velger å satse på det, eller som livet med tiden vil fullbyrde på et eller annet vis, slik kjærligheten er størst av alt.
Hun våkner og verden er slik hun forlot den, hard og uklar. Drømmen brakte ikke klarhet til tingene, snarere flyter hennes kjærlighetsobjekter over i hverandre og står frem for henne som én mann uten ansikt. Hun kan ikke skille kyssene fra hverandre, og kommer frem til at det må være det samme hvem hun er sammen med, alt er likevel tilfeldig, meningsløst. Hun føler seg ikke overveldet eller redd, når sant skal sies har hun aldri vært roligere, nå har hun ikke lenger noe å tape, heller ikke noe å vinne, hun er alene; hun er trygg.
Hun kommer ned til frokost, vennene sitter samlet rundt bordet. Fridtjof er ikke å se. Hun finner ham på loftet dypt i søvnens himmelske rike. Hun vekker ham varsomt, først ser han skremt ut, så faller han til ro under hennes blikk. Hun får lyst til å legge seg under ham, la armene hans holde dem samlet. Hun tenker at hun bør gå ut igjen, i stedet slipper hun alle hemninger og følger med i livets strøm som trekker henne mot ham.
Frokosten er ryddet inn, alle har trukket seg tilbake, noen pakker til hjemreisen, andre har lagt seg for å sove bare litt til, Fridtjof sitter under vinduet i stuen. Maria kan se ham og hun kan se havet. Hun kommer inn fra kjøkkenet, stopper midt i et skritt, blendet av dagslys og angst faller hun ned i stolen foran ham og våger til slutt å møte hans blikk.
De er sammen i angsten som har drevet drømmen om et behagelig liv vekk med strømmen som de befinner seg i, alkoholen sitter fremdeles høyt i hodet på disse to, de fant sammen i natten i ren desperasjon, hun ser opp og søker hans blikk. Når hun finner det, slår han det ned, og avslutter alt som har vært mellom dem. Det som finnes av tvil er historie. Ingen av dem har det som skal til for å omgjøre følelsene til virkelig liv. De sitter forstummet i hver sin stol, i hver sin virkelighet, fanget for all tid i hvert sitt hjerte.
