Min robot og meg

Hvilken følelse sitter du igjen med, når den som ser deg best i livet ditt, er en robot? 

I et tilfeldig glimt kom jeg over kortfilmen On/Off av Simon M. Valentine, og ble bergtatt. Det begynner å demre for meg at denne filmen på 9 minutter og 40 sekunder kan ha endret mitt syn på intimitet, seksualitet, kjærlighet, og sårbarhet. 

Valentine har arbeidet med film i 18 år i ulike roller, blant annet som animatør, fotograf, klipper og regissør. On/Off  fra 2018/2019 var hans første kortfilm. Selv om Valentine har gitt ut mye annet i ettertid, og er i ferd med å vise frem et helt nytt arbeid, så fikk jeg en samtale med ham om nettopp denne filmen, fordi den viste meg hva jeg dypest sett har lengtet etter, og satte skrekken i meg, fordi det kan hende jeg aldri får det. 

Valentine forteller at kortfilmen var en reaksjon på en datingkultur som har blitt formet av digitale verktøy for å fasilitere våre sosiale interaksjoner: “Digisexual” er et nytt begrep, som beskriver seksualitet som enten er mitigert gjennom teknologi, eller rettet direkte mot teknologien selv.” Valentine er interessert i hvordan måten vi interagerer gjennom teknologi på, kan gjøre oss i stand til å behandle hverandre som objekter: “Vi er alle enkelt utbyttbart kjøtt for hverandre når neste fling kun er en swipe unna på telefonen”. Videre forsøker kortfilmen å se litt inn i fremtiden: Hva skjer når mennesker har relasjoner med selve objektene? Kan en robot gi consent? Og når ble vi vant med å få våre seksuelle og emosjonelle behov dekket av teknologien? Hva gjør det med oss når vi faktisk forsøker å være sammen med ekte mennesker?   

Valentine utforsker disse spørsmålene gjennom en historie om en robot, et slags menneske, men like fullt et teknologisk vesen som er skapt for å være et objekt for den andre, for å utfylle den andres seksuelle og emosjonelle behov: “Jeg ville vise opplevelsen fra robotens perspektiv, som om den hadde følelser og ble ensom i den rollen den hadde fått.” Valentine tror vi noen ganger gir hverandre rollen som objekt når vi møtes gjennom Tinder og andre datingapper, og både forbrukeren og produktet blir ensomme. 

Historien om roboten og kjæresten hans endret seg i prosessen med å lage filmen. Det opprinnelige manuset omhandlet det samme temaet, men i mye større skala, så det måtte nedskaleres til noe som kunne skytes på én opptaksdag med mikrobudsjett. Her tok Valentine valget om å fokusere på det relasjonelle: Hvordan ser hverdagen til roboten og kvinnen ut? 

Hvordan er det å være et objekt for en kvinne som har lukket øynene for deg, som lever i sin egen verden, fullstendig uinteressert i deg, og hvordan kjennes det, at den i livet ditt som ser deg best, er en robot? 

På overflaten kan det virke som et asymmetrisk forhold mellom roboten og kvinnen: Roboten er objekt for kvinnen, som er subjektet. Det er kvinnen vi ser i begynnelsen av filmen, vi ser kun hennes ansikt, fra robotens vinkel, og her skifter kameraet, nå er det roboten vi ser, og faktisk ser vi at han kan være subjekt for objektet under ham, når kameraet viser oss robotens blikk (nå vet vi hvor det kommer fra). Hvis en snur og vender på perspektivene, kan en se at både kvinnen og roboten kan være både objekt og subjekt, og de kunne begge ha vært objekter, men ingenting ved denne roboten gir inntrykk av at han har lukket seg, beskyttet seg, skrudd av. Han gjemmer seg i skapet når kjæresten hans ligger med en ekte mann, mens tårene triller nedover kinnene. Han venter, og kommer når kvinnen trenger ham, når hun er forlatt av den ekte mannen. Han setter seg ned på sengekanten ved hennes side, er mild og full av forståelse i blikket, han bryr seg kun om hennes lykke, og er bare kjærlighet. Når kvinnen ligger under roboten er det med lukkede øyne, mens robotens blikk ser, og når kvinnen når sitt klimaks, senker han seg ned over henne, omfavner henne med den ene hånden om hennes ansikt og den andre om hennes kropp. I en kort stund har kameraet fanget dem begge, kvinnen åpner øynene, beveger hendene mot robotens ansikt, og slår ham av. 

 Kvinnen må hele tiden beskytte seg. Hun avviser nærhet, er irritert, og ber roboten om å rydde når hun kommer på at han er en robot, men før det, når han inviterer henne til en stressreduserende dans fordi han ser at hun er sliten etter jobb, ser hun først i gulvet, før hun mykner litt, ser opp, og oppdager at han har skiftet øyefarge for å matche øyenfargen til ekskjæresten, og det blir klart for henne at hun danser med en robot.

Kontrasten mellom roboten og den ekte mannen vi ser i On/Off er stor. Roboten gjør grundig research mellom slagene av husarbeid og våking over kvinnens følelser og bevegelser. Mannen av kjøtt og blod som kommer fra verden utenfor kan hun ikke kommunisere med. Hun forsøker, men kun halvhjertet, for dette har hun prøvd mange ganger, og terskelen for å slutte med å utsette seg selv for skuffelse, blir høyere og høyere for hver mann. I stedet for å prøve, drar hun den nye daten inntil seg, og de trenger ikke lenger å forstå hverandre. 

Valentine forteller at de ekte menneskene i filmen er påvirket av at det har blitt normalisert at det er roboter som gir en det en trenger, og han synes han så mye av det samme tilbake i 2018/2019 da han lagde filmen, og enda mer i dag: “Vi har mistet evnen til å connecte, snakke med hverandre, vi prøver, men får det kanskje ikke helt til. Mye av interaksjonen vår er gjennom teknologi. Noe veldig enkelt og menneskelig er tatt fra oss, den fysiske møteplassen er borte, og tilbake har vi fått en kunstig versjon av den”.

Jeg tar et avbrekk fra samtalen og Valentines film her, for å gi et konkret eksempel på det Valentine snakker om. I går gikk jeg en tur i Nordnesparken i Bergen. Jeg la merke til en mann og en kvinne som var på (en dårlig) date, og under solnedgangen, satt kvinnen alene på en huske, mens mannen sto lent mot huskestativet altfor langt unna. Dette synet minnet om keitete forsøk på kontakt mellom jenter og gutter på barneskolen, der det å sende lapper frem og tilbake via fortrolige viste seg å være mer effektivt, enn det å prøve å se hverandre inn i øynene, eller snakke sammen. Dette synet kunne ha vært søtt, men det var det ikke, når både kvinnen og mannen var over 30. 

Det er overraskende lite fokus på hvor galt det går, og kommer til å gå, om vi ikke stopper opp, og legger fra oss telefonene våre. Ensomheten i befolkningen er økende, vi isolerer oss fra hverandre, og forblir ufrivillig single selv om vi dater ukentlig. Den digitale møteplassen er der det skjer, og der er vi utbyttbare for hverandre: “Det gjør at alt blir midlertidig, en har kanskje lavere terskel for å gå videre. Med en gang ting blir litt vanskelig tenker vi at vi bare kan gå videre til en ny person. Vi legger ned en veldig lav innsats, vi trenger ikke engang prøve å snakke med noen, vi kan sweipe, og vi har ingen tid å miste.” 

Jeg synes jeg så mye av det jeg driver med som psykolog i terapi i filmen. Er kvinnen egentlig irritert når hun sender roboten sin ut for å vaske før daten hennes kommer, eller er hun trist. En kan ikke og bør ikke være sårbar overfor en robot. Kvinnen i filmen gjør seg usårbar. Det er ikke til å se bort i fra når hun har øynene lukket under seksualakten, eller når hun ser ned når daten åpenbart ikke har lyttet til barndomsfortellingen hennes, eller når hun vender ryggen til sin robot, som står med utstrakte armer, men en ny øyenfarge. 

I dag har de fleste av oss problemer med å være sårbare, for når vi er det, er sjansen for at den vi forsøker å nærme oss trekker seg, ghoster oss, glemmer oss, større enn noen gang. Vi blir såret og vi blir skadet av det, så vi slutter med det, for å beskytte hjertet vårt. 

Når hjertet er bak høye murer, er det vi kjenner på en rungende iskald ensomhet, og drømmer og lengsler, blir sittende på utsiden av huden, i tankeverden, og på instagram. Vi trenger erfaring med at noen ikke snur seg, for først da, kan vi komme nær hverandre. Jeg tror ikke det skjer når vi har x antall digitale samtaler gående med x antall potensielle drømmer. 

Jeg har sett mange filmer med åpne slutter, og endelig kan jeg spørre en filmskaper om slutten: “Vi tok mange tagninger av slutten, men endte med la den stå åpen. Jeg synes det er fint at publikum kan få lese seg selv inn i det. Jeg vil ikke komme med noen svar å si: dette er rett og dette er galt. For kvinnen representerer roboten en falsk trygghet og nærhet, men jeg ville vise at roboten også ble behandlet som et objekt, og det gjorde at han og kvinnen som ikke klarte å ta imot kjærligheten hans forble ensomme. Om vi behandler hverandre som objekter, enten det er til seksuell eller emosjonell utnyttelse, så skaper vi en unaturlig avstand mellom oss selv og andre mennesker, som fører til at begge parter opplever ekstrem ensomhet i det lange løp.”  Sukk.