Bryt fri fra relasjoner preget av emosjonell neglekt

Din fortvilelse ville fått mange til å komme mot deg, og mot relasjonen, dersom det var en relasjon som var bra for deg.

Det finnes gode relasjoner, der du vil kunne føle deg bra, få det du trenger, og slutte å føle deg alene.

Om du blir i relasjoner preget av emosjonell neglekt, eller psykisk vold, vil dette kunne stå i veien for at du knytter deg til folk som du kan blomstre sammen med, og det vil kunne stå i veien for at du lever et liv der du føler deg bra.

Det er på tide å vise frem mønstrene i emosjonell neglekt, slik at vi kan ha en sjanse til å bli bevisste på relasjoner i livet vårt som er preget av det, og slik at vi kan ta grep for å bryte fri fra relasjoner der våre behov aldri vil bli møtt, og der den andre ikke ser våre behov som noe som angår dem.

Emosjonell neglekt handler mer om hva som ikke er tilstede i en relasjon, enn om hva som er tilstede. Det er en relasjon preget av at den andre ikke er der for oss, og ikke er der med oss. I slike relasjoner mangler vi alt det vi trenger for å føle oss bra i en relasjon, og derfor, mye av det vi trenger i livet for å føle oss bra.

Hvordan vi har det i vårt liv er direkte knyttet sammen med hvordan vi har det i våre relasjoner.

Emosjonell neglekt kan komme til uttrykk som at vi ikke ser affeksjon i relasjoner, at den andre ikke er tilstede med oss, at vi ikke får den emosjonelle støtten vi trenger, eller det kan være at den andre ikke er oppmerksomme på oss, at den andre har trukket seg tilbake, ikke beskytter oss, ignorerer våre behov, har en forventning om at vi selv skal møte våre egne behov, ikke gi oss omsorg, eller nekte å søke eller gi forståelse. Det kan være at den andre ikke engasjerer seg, viser likegyldighet, eller apati mot oss eller mot relasjonen, det kan være at vi blir avvist emosjonelt, at den andre er utilgjengelig, ikke tar kontakt, osv.

Den naturlige reaksjonen på emosjonell neglekt, er å forsøke å få den andre personen – en forelder, et søsken, en venn, eller en partner å ikke neglisjere oss. Vi kan finne alle mulige strategier for å forsøke å få den andre til å slutte med det: fra rolige, rasjonelle samtaler om hvordan vi føler oss, til å bli det vi tror den andre vil at vi skal være, til å komme med voldsomme eller voldelige utbrudd, eller vi kan komme til å forsøke å forføre den andre, eller manipulere den andre, skape katastrofescenarioer, til å trekke oss helt tilbake. Vi kan komme til å gjøre en rekke ting, og det kan kjennes livsviktig at det er mulig å få det vi trenger i disse relasjonene.

Det er viktig å skille mellom relasjoner der emosjonell neglekt er et biprodukt av noe annet, og derfor kan opphøre, og der emosjonell neglekt preger relasjonen, fordi den som utsetter oss for det, på en eller annen måte selv får noe ut av det. Når vi vet hvilken type relasjon vi inngår i, kan vi vite noe mer om potensialet i relasjonen.

I relasjoner preget av emosjonell neglekt der det er håp, er i slike tilfeller der personen som utsetter oss for denne behandlingen selv har vært utsatt for det, og simpelthen ikke vet hvordan den skal inngå i gode relasjoner. Slik kan læres, og selv om det ikke er lett, er det mulig. Andre relasjoner som kan være preget av emosjonell neglekt der behandlingen er et biprodukt av noe annet, er i tilfeller ved sykdom – den andre er utilgjengelig av åpenbare grunner – eller ved bestemte karrierevalg, som å være sendt bort på militært oppdrag, og slik være utilgjengelig i alle personlige relasjoner. Den dårlige nyheten her er imidlertid at den emosjonelle neglekten som preger personens relasjoner, er akkurat like skadelig.

Den andre formen for emosjonell neglekt, som vi skal ta avstand til, og slutte å håpe at vi endre seg, er i de relasjonene der personen som utsetter oss for det får et eller annet igjen for det, en egen vinning av noe slag. Slike relasjoner er preget av at personen ikke vil være der for oss eller med oss. Personen vil ikke ha presset på seg til å være der for eller ta vare på andre. De ser det ikke som sitt ansvar å møte våre emosjonelle behov eller se til at vi har det godt. Denne formen for emosjoenll neglekt kan ikke endres, og er skadelig, helt til vi klarer å bryte ut.

Et viktig spørsmål vi kan stille oss selv er hva personen som utsetter oss for emosjonell neglekt får ut av det: hvilken smerte forsøker de å unngå ved å være emosjonelt neglisjerende overfor andre. Bare fordi noen er i en relasjon, ebtyr det ikke at de er klare for å bruke energi på at relasjonen skal bli bra, fordi det vil kreve noe av dem, som de ikke vil gjøre. Mange mennesker har behov som bare kan møtes i konteksten av relasjoner, slik sett inngår vi i dem, men de ønsker ikke presset for å være ansvarlig for hvordan den andre personen føler seg i denne relasjonen. De ønsker at den andre personen på magisk vis skal føle seg bra, og på magisk vis skal føle at relasjonen er bra, uansett hva de gjør eller ikke gjør.

En slik relasjon vil sette opp et tap-tap-scenario ulikt noe annet. Dette vil etterlate deg i et mønster som kan ødelegge livet ditt. Personer som vil emosjonelt neglisjere oss, som ikke vil ha presset på å være der for oss, de vil kun være tilgjengelig når de vil eller trenger oss, de vil ikke at noen skla avhenge av dem, slik at om vi er glade, tolker de det som at vi ikke trenger dem, og trekker seg derfor tilbake for å gjøre sine egne ting, fokuserer kiun på seg selv, og sine behov. De trener oss på demnne måten til at når vi har det greit eller når vi er glade, så blir vi forlatt. Hvis vi derimot viser at vi ikke er glade, eller de ser at vi trenger dem, hater de følelsen det gir dem, så de gjør oss til problemet, for at vi trenger dem, vi blir den stygge ulven, og presset fortsetter, og har nå flyttet seg, til oss, slik at vi må finne ut av hva vi må gjøre for å ikke trenge dem slik vi trenger dem. Her kan vi begynne å tvile på virkeligheten, fordi vi er utsatt for gaslight. Her er det sannsynlig at vi internaliserer denne gaslighten, og vi kan komme til å føle og fortelle oss selv at vi trenger for mye, vi er for vanskelige. Når noen emosjonelt neglisjerer oss, dytter de oss bort, og de går selv bort. De skaper det motsatte av trygghet i relasjonen, og det skaper relasjonell usikkerhet og uttrygghet, og øker våre behov for dem, og vårt behov for å jakte på dem, klenge oss til dem. De som utsetter oss for emosjonelt neglekt vil at vi skal klare oss uansett hva de gjør, fordi de ikke vil ha presset på seg til å ta hensyn til vår velvære.

Når noen gjør oss feil på dette viset, er den beste hevnen å fortsette å være glad, vellykket, men ved at vi gjør dette, og løfter oss opp, og gjør det som er nødvendig for å være glade og vellykkede, vil være det samme som å la den andre slippe unna med hvordan de har behandlet oss. Skaden de påfører oss ved å emosjonelt neglisjere oss, vil aldri bli sett, eller adressert. På denne måten vil vi fortelle oss selv, at vi er helt alene.

I tillegg vil vi i et slikt mønster, vil de enste behovene vi får dekket, skje når den andre ser oss som problemet, så vi har inntatt rollen av å være kilden til problemet, vi er ulykkelige, men vi legger ikke energi i å ta vare på oss selv, eller å få våre behov dekket andre steder, for å gjøre dette, vil vi måtte se og akseptere, at vi er emosjonelt neglisjert, et steg inn i ensomheten, det motsatte at det vi vil, og vi vil måtte gi opp håpet oim å få den andre til å slutte å emosjonelt neglisjere oss, som vil si å gå dypere inn i mangler og sult, det motsatte av det vi ønsker og det vi trenger. Så vi blir. Vi håper at vår fortvilelse vil bli respondert på, våre behov går ikke bort bare fordi noen andre forteller oss at vi ikke burde ha dem, det å bli derivert, og det at våre helt ekte behov ikke blir møtt, vil mer og mer tære på hvordan vi har det med oss selv og i livet. Dette mønsteret skaper en desperasjon, som gjør at vi kan komme til å føle oss psykisk syke.

Mange av barna og ungdommene som kommer i terapi hver dag, er fanget i disse mønstrene med de foreldrene som leverer dem til terapi hver dag.

Dessverre er ikke løsningen enkel. En relasjon krever to. Vi kan ikke få en annen til å stoppe å emosjonelt neglisjere oss, særlig ikke hvis det på en eller annen måte tjener dem. Vi kan få dem til å se hva det er de gjør, gi informasjon slik at de kanskje ombestemmer seg, og begynner å stille opp for oss og relasjonen. Men det er noe vi har gjort en million ganger. Vi kan ikke tvinge noen til å danse med oss mot deres vilje. De som neglisjerer oss, gaslighter veldig mye, og de vil ikke se at de utsetter oss for neglekt. Det vil være veldig vanskelig om ikke umulig for dem å se dette, fordi det er et direkte angrep mot deres eget selvbilde, og det å se det vil bety at de enten bevisst må innse at de er dårlige folk, eller å gjøre det de virkelig, virkelig ikke vil gjøre. De vil ha veldig mange unnskyldninger for hvorfor de ikke møter våre behov og gir oss det vi trenger. De elsker å gjemme sin uvilje til å ta noe ansvar for hvordan vi har det i relasjonen i noe de gjør, som ikke har noe å gjøre med det som faktisk trengs fra dem. Mange av de som neglisjerer er gode til å snakke for seg, men ordene deres samsvarer ikke med handlingene, og på den måten, vil det å slutte å lytte til ordene de bruker, kunne vise oss mer av hva som faktisk skjer.

Det å se hva det er den andre gjør i løpet av en dag, som om det var en stille film du så, uten auditive hint, eller diskurs. Hvis vi skal gjøre dette, må vi tenke på hva som er virkeligheten, hva som faktisk skjer, og enda viktigere, hva er det som ikke skjer. En ting som kan være til hjelp for å finne ut om vi blir emosjonelt neglisjert, er at vi begynner å kjenne oss mer og mer desperate, og ute av oss, som om vi er utsultne emosjonelt, føelsler av å være veldig tom, svak, og urolig. Vi vil bli fulle av angst, fordi usikkerhet i relasjoner får oss til å føle oss kronisk fulle av angst, og kronisk fortvilte, fordi det er det slike relasjoner skaper. På grunn av denne fortvilelsen, vil vi forsøke å få den andre til å endre oppførsel, vi vil forsøke å få den andre til å møte våre emosjonelle behov, heller enn å emosjonelt neglisjere oss. Det vil gjerne begynne som en vanlig samtale, men vi vil kunne legge merke til en eskalering, det vil eskalere, og eskalere, og eskalere, til en full krangler, og andre ikke-neglisjermegatferd i takt med at desperasjonen i oss øker.

Men ingenting vil forandre seg. Ingenting forandrer seg noen gang. Samtalene vil mest sannsynlig være sirkulære, dine opplevelser vil ikke endre seg, den andre personen vil ikke legge energi i å endre din opplevelse. De vil også kunne love å endre noe, for så å bryte sitt ord. Du vil be om at de endrer noe, og de vil enten ikke sette grenser, slik at du kan bestemme hva du gjør gitt at de ikke vil gi oss det vi trenger i relasjonen, eller de vil ikke gjøre det som trengs, og ikke bruke energi på å endre det som ikke fungerer til noe som faktisk fungerer.

Hvis en person vil stille opp eller trå til for å gjøre det som trengs for at relasjonen blir en god relasjon, så ville den ikke ha fått den andre i relasjonen til å føle seg dårlig, den ville heller ikke ha villet at den andre skulle ha følt seg forlatt, de ville ha hatt indre motiver for at den andre skulle føle seg bra, og de ville ha kommet mot den andre hvis den andre følte seg fortvilet, og de ville ha kommet mot relasjonen. Hvis de ikke hadde visst hva de skulle ha gjort, ville de ha tatt initiativ, søkt informasjon, lært seg hva som skulle til, og skaffet hjelp. Hvis du er i en relasjon med en som emosjonelt neglisjerer deg, vil de ikke respondere på din fortvilelse, de vil ikke komme mot relasjonen i respons til fortvilelsen, de vil heller ikke ta ansvaret for handlinger for å endre det som ikke fungerer til noe som gjør det. De vil utvise en latskap til relasjonen og til deg.

Den som emosjonelt neglisjerer oss, får noe ut av det, og fortsetter derfor å gjøre det. Til alle som var sorte får i barndommen: all energien som de bruker på å hjelpe å fikse deg, kunne de ha brukt på å gjøre relasjonen bedre.

Det som er viktig å huske for alle som har vært i eller er i relasjoner med emosjonell neglekt: det du føler og det du tenker er symptomer på, ikke årsaken til det som skjer. Den som utsetter oss for emosjonell neglekt, vil ikke ha tak i årsaken, fordi det ville gjort dem ansvarlige, autentiske, intime, eller hva det er de forsøker å unngå.

Ingen tåler emosjonell neglekt

Det finnes folk som vil ta på seg ansvaret for at du har det bra og at relasjonen er bra.

Vi kan ofte havne der i relasjoner at vi enda ikke har akseptert at den vi er i relasjon med, har sine grunner for å være i relasjonen, som kan være helt andre enn våre grunner til å være i den samme relasjonen: En følelse av trygghet heller enn å være alene, et sted å høre til, intimitet, men det eneste personen er interessert i å gi, er det som passer med personens egne interesser og perspektiv. Den andre vil kunne føle seg enda mer alene, og enda dårligere i relasjonen, når den andre forsøker å gi noe, fordi det som gis, ikke er det som trengs.

Selv om det går an å vite hva som må gjøres i slike relasjoner, er det vanskelig å bryte fri fra emosjonell neglekt, og det koster emosjonell smerte som ingen fortjener å oppleve i livet, og det er et særlig helvete, for de som ikke har mange sosiale ressurser, som venner og familie.

Du vil være full av angst relasjoner preget av emosjonell neglekt

Det er mulig å få det bra med deg selv igjen, og få gode relasjoner i livet der andre møter deg og dine behov.

Hvis du blir emosjonelt neglisjert, må du svelge det vi ikke egentlig kan svelge: De vil aldri stoppe å emosjonelt neglisjere deg. De vil ikke ha ansvar for å gjøre det som trengs for å sørge for din emosjonelle velvære. Du må gjøre to ting:

1. Du må forplikte deg til å begynne å se til dine egne behov, slik at du kan blomstre. Dette betyr også at du trenger å gå til andre personer med behovene som du bare kan få dekket av andre. Du trenger også å slutte med å trekke på dem som emosjonelt neglisjerer deg, og begynne å se til dem som som står der med deg eller de som kan stå der med deg, de som faktisk tilbyr emosjonelt eierskap. Legg merke til at det å se til egne behov, er forskjellig fra det å disiplinere en selv til det som trengs for å føle seg bedre. Det å se til egne behov gir næring til en selv, og tar press fra ens skuldre, mens det å displinere seg selv til å føle seg bedre, til tross for det som følger av det emosjonelle neglektet, er å legge mer press på en væren – det er deg – som alt er emosjonelt utsultet, og derfor skjør og sårbar.

2. Du må også snu dynamikken i disse relasjonene på hodet: denne sorte-får-situasjonen, ta bort dette alternativet for dem, ikke la de komme unna med det, legg presset på det egentlige problemet: din apati mot å gjøre det som trengs for å føle meg bra i denne relasjonen, og la presset ligge på dem, på at de skal legge ned en innsats i å reparere bruddet, og begynne å ta tak, og ta del i relasjonen, hvis de ønsker at relasjonen med deg skal forbedres. De får ikke ha relasjonen til deg, om de ikke ønsker å ta noe ansvar i det hele tatt for hvordan andre har det i andre verden. Sjansen for at dette vil skje, at de vil trå til og tre inn, er veldig, veldig lav. Så pass på dette ikke er enda et forsøk fra din side på å forsøke å få dem til å slutte å emosjonelt neglisjere deg.

Det er ikke mulig å være i en sunn relasjon og ikke ta ansvar for og sørge for den andres emosjonelle velvære. Det å tre inn i en relasjon, innebærer at alt du gjør og ikke gjør, vil påvirke den andre, enten positivt eller negativt, og vica versa. Alle vil ha en relasjon på grunn av det de kan få i relasjonen, men det betyr ikke at alle vil gi eller gjøre det som skal til kfor å skape en relasjon som føles bra for begge som inngår i relasjonen.

Med mindre du inngår i en bevisst relasjon med noen, eller dere begge er enige om å ikke møte hverandre emosjonelle behov, og derfor heller ikke forventer det, fordi dere har blitt enige om å få disse behovene møtt andre, så gjør dette at en har et emosjonelt eierskap i relasjonen. Det motsatte er emosjonelt neglekt.