Lengselen etter fellesskap

Vi mennesker er sosiale dyr, og måten vi strukturerer våre liv på i moderne tid, er med på å skape kollektiv lidelse. Ved å forholde oss til vår natur, samt være bevisst vår felles historie, kan vi begynne å skape liv som er fylt av mening og glede. Dette ansvaret er en for tung byrde å bære for den enkelte, vi er ikke vår egen lykkes smed, naboen angår oss, politikk angår oss, vi har et kollektivt ansvar, og det handler om å finne plass til og se verdien av ulikheter, slik at vi kan leve sammen, på en måte som er bærekraftig for oss selv, dem rundt oss, og vår felles skjønne verden. 

I lange tider har vi kjent betydningen av våre omgivelser på hvordan vi har det. Det har vært mye fokus på hvordan vi kan skape et godt hjem for oss selv eller realisere oss selv. Likevel er det mye som tyder på at dette ikke er nok, hvis vi ser på hvordan folk har det med seg selv, og hvordan folk har det i sine liv, og hvor vanskelig det er å holde sammen som familie.  

Vi mennesker skal ikke være alene, og vi kan ikke klare alt selv. Vår tids oppskrift på det gode liv er feilslått. Det er på tide å frata den enkelte ansvaret for egen fortid, nåtid, og fremtid, og heller begynne å se på hvordan vi kan leve langsommere, kultivere fellesskap, forenkle våre liv, og ta tiden tilbake. 

Storfamiliens fall 

Vi har ikke lenger verken storfamilien eller familien i ryggen når vi fødes inn i et hjem, befolket av som regel maks to voksne folk. Av disse to er som regel en ute av hjemmet store deler av dagen. Den andre er i det store og hele alene med oss, i en leilighet i en by, eller i et hus på landet. Vi har som regel en tanke om at hjemmet er den såkalte familiens base, der vi som naboer, bekjente, venner eller familie ikke skal forstyrre, men snarere komme og gå igjen ganske raskt. Tilbake kan en mor stå tynget av et for stort og skremmende ansvar, om å holde liv i , og ta bort all smerte fra sitt skrikende barn. 

Så lenge moren hittil har levd, i den ene institusjonen etter den andre, har det aldri vært snakk om denne tiden som hun er i nå, og hun har ikke fått praktisere ferdighetene hun nå trenger så sårt: hun skal amme sitt barn, og tenkte at det måtte være lett, siden ingen har sagt noe, hun skal tolke farge og form på barnets avføring med en brosjyre og et nummer hun kan ringe dersom hun er bekymret, hun er full av kraftige hormoner som skal sikre henne og barnets overlevelse, og en kropp som konstant screener etter fare både fra barnet og omgivelsene som omgir dem. Hennes kropp er full av en superkraft, instinkter, intuisjon, men i institusjonene og i måten vi prater om dette på, kaller vi det ammetåke, og det å stole på sin kropp, og sin stemme, er ikke noe de fleste i dag er vant til. Selv om det er noen som får til en hverdag helt alene med barn, som stoler på seg selv simpelthen fordi de ikke har annet, er det ikke ensbetydende med at det er bra, eller at det er veien å fortsette å gå. 

Av dem jeg har snakket med, er det et fåtall som har fått den støtten de har trengt, og dette har utelukkende vært mødre fra mer tradisjonelle storfamilier, ute i distriktene. Vi kan si at de er heldige, men vi kan ikke lene oss på at vi kan stikke hodet i sanden, fordi det finnes unntak fra regelen. 

For mange er det en lettelse å levere det første barnet i barnehagen, av ren utmattelse er det mulig å kjenne at en kan rette opp ryggen igjen, møte folk som smiler igjen, som er glad for at du er tilbake. Men det er ikke alltid du er tilbake, og at det er et mål å skulle være tilbake, etter å ha gått gjennom en transformasjon av kropp og sinn. 

I dag kan vi reise verden rundt, og det er stadig flere temaer vi kan være uenige om. Det er generelt en åpen verden vi har foran oss når vi begynner å tenke selv, tvile, prøve og feile. Vi starter våre egne familier, halvparten av oss deler familien i to, senere kan to familier bli til enda flere, når vi deler opp mine og dine i stadig flere ledd, og ideen om at en har storfamilien i ryggen, er fjernere enn noensinne. Dessuten er hjemmet, særlig i byene, redusert til et middel, som byttes ut, så snart vi ser at vi kan få noe bedre. Det kunne ha vært vel og greit, hadde det ikke vært for at vi stadig føler oss mer alene, nedstemte, utslitte, og håpløse. Måten vi lever alene på i dag, er ikke veien til et godt liv, verken for den enkelte, eller for oss som samfunn.

Den enkelte i fritt fall

Individets reise ut av hjemmet og inn i ulike institusjoner, først i barnehagen størstedelen av dagen, så skolen, så rett inn i jobb eller til en utdanningsinstitusjon, , en hverdag på lesesalen og i kollektiv med egen hylle til egen mat, arbeidsliv, et uforpliktende parforhold, og en biologisk tikkende klokke, og et samfunn drevet av materialisme og kapitalisme, er en tikkende bombe.

Hjem for fellesskap 

Ideen om et fellesskapets hjem, er tenkt å ta tilbake det gode i vår historie, samtidig som den forholder seg til vår tids krav: Et hjem som et sted der en kan falle til ro, føle seg trygg, føle seg som del av noe større, fordi hjemmet ikke er løsrevet alle andre hjem i umiddelbar og fjern nærhet. Et fellesskapets hjem er et kollektivt svar på vår tids største fiasko: ideen om at vi skal bære ansvaret for vår egen lykke og mening på våre egne skuldre, illustrert av hjemmets lukkethet for andre folk og for omverdenen. Så, hva skal vi se for oss? Et hjem som er skapt ikke for meg, mitt, og mine, men for fellesskap, og da blir vi nødt til å se utenfor husets fire vegger.