Hvor ble det av landsbyen

I dag er det ikke spesielt kontroversielt å hevde at vi som samfunn ikke tilpasser oss vordende eller nybakte mødre i særlig stor grad, verken når en kvinne blir gravid, når hun føder, eller når hun går hjemme i barsel, ofte helt alene. Naturen går sin gang og det er i de fleste tilfeller ikke særlig komplisert, men vi lever i en tid der vi lett kan komme til å tro at vi skal gjøre fryktelig mange ting samtidig med at liv skapes og stiller større krav til oss enn vi hittil i livet har sett maken til. 

Dette er et problem på lik linje med vår tids største akutte kriser – slik som klimakrisen – ! Jo, jeg mener det, om det ikke er åpenbart: baby har det bare bra når mor (les omsorgsperson) har det bra, og det er babyene som er våre etterkommere, de som ikke bare skal føre vår slekt videre, men føre vår art videre. Jeg kan tenke meg at de mest kyniske av oss vil stoppe allerede her og insistere med å komme med en innvending, om den ikke venter helt til slutten, og kommer med den likevel, så svarer jeg i alle tilfeller allerede her: selv om barn vil bli født uansett, så er det å la mor og barn seile sin egen sjø noe som vil prege generasjoner, våre barn, og barna til våre barn. Forskjellen mellom klimakrisen og barselkrisen er først og fremst at vi snakker om den første hele tiden og den andre ikke i det hele tatt.

Inntil en kvinne selv har blitt gravid, båret frem et barn, født, fulgt barnet tett, er det ikke mulig å forstå hvor omveltende slike erfaringer er på godt og ondt. Det er ikke mulig å sette seg inn i, ikke mulig å forstå. 

Hvorfor skal vi snakke om det når det nødvendigvis må bli fra helt ulike verdener? 

Vi skal snakke, men først og fremst lytte til hva det er disse kvinnene trenger, og vi skal tilby og tilpasse vår støtte og hjelp deretter, som medmennesker, naboer, venner, familie, som bygd og by, som samfunn, som land, som verden. 

Hvor er landsbyen i dag? Hvem er landsbyen? 

Vi trenger en landsby, det er ikke bare mor og barn som trenger landsbyen, vi trenger landsbyen alle sammen. Vi mennesker har bruk for trygghet og tilhørighet for å ha det bra, for å kunne være der for oss selv og hverandre, når vi er sårbare og når vi er helt rå. Vi lar mødre og barn seile sin egen sjø både under graviditeten – når en står gravid i uke 40 på bussen fordi alle plassene er opptatte av ikke-gravide og en er for stolt eller for redd til å SKRIKE se å flytt dere, seile sin egen sjø under fødselen – når vi ikke bevilger et hav av midler til nok jordmødre eller plass eller kompetanse på fødeavdelingene så kvinner i stedet blir etterlatte til seg selv på helt hvite firkantede rom med røde snorer og blinkende lys og ingen tegn til liv, blir redde, og vegrer seg for å få flere barn – og seile sin egen sjø i tiden etterpå – når en ikke får til ammingen og det ikke er hjelp å få fordi ammepoliklinikkene har tatt sommerferie slik de gjør 3 av de 12 mnd i året, og helsesykepleier ikke har time før melken for lengst har sluttet å komme, når det ikke blir drukket eller spist noe som helst, og det er mange dager siden denne nybakte moren vi ser for oss har smilt, hun har ikke smilt til seg selv og hun har ikke smilt til babyen sin, og når dette får skure og gå, så er det noe babyen kan merke, og det er et økende problem at vi rundt ikke legger merke til det, og det er et enda større problem at det avhenger av oss rundt å legge merke til det, at det ikke er en del av vår måte å leve sammen på, at vi har et bevisst og aktivt forhold til disse tingene, at vi ikke spør, at vi ikke er der, at vi er opptatt med det som skjer innenfor våre fire vegger, at "det er du som har valgt å få barn, så dette angår ikke meg, jeg har ingen forpliktelser, jeg har tenkt meg om og jeg vet hva du trenger, du trenger ikke hjelp, jeg skal vaske bilen, og dessuten skal jeg i en bursdagsfest, og det er jo bare bursdag en gang i året".

Det er nærmest ingen kvinner eller barn som dør under fødsel i dette landet, kan den ene etter den andre lire av seg som et helt malplassert poeng i en debatt om barseltilbudet som nærmest ingen får med seg fordi vi er så vant til å stikke hodet i sanden, det har vi alltid gjort, og hvis vi hadde lyttet med et halvt øre, så hadde vi ikke forstått noe av det, og vi kan ikke gjøre noe som helst med det vi ikke forstår, og når vi forstår, når vi har født, ja, da er det kanskje det tidspunktet i livet der det er minst sannsynlig og minst forsvarlig at vi forsøker å endre hele samfunnet. 

I bunn og grunn handler det om hvordan vi som art vil klare oss når vi systematisk motsetter oss å legge til rette og tilpasse oss mor og baby og barn, både på individ og samfunnsnivå. Vi klarer oss med 100% sikkerhet ikke alene, selv om vi får høre at det er det vi er, selv om vi får nei når vi våger oss ut på og spør om hjelp, selv om vi får to timer ammefri når babyen er 7 mnd. gammel og sammen med far under den nye tvungne og ikke ensidig positive fedrekvoten, når ammingen ryker fordi det ikke ble så koselig som vi hadde hørt at det skulle være eller det ikke var forenelig med arbeidslivet, når vi går hjemme i ubetalt permisjon fordi vi opplever at de politisk vedtatte permisjonsordningene ikke svarer til våre hormonsystemer, instinkter, og behov og følelser om hva som er rett, når vi ikke lenger kan være sammen med våre barn når de fyller 2 år, når de er under 1 meter høye, såvidt kan snakke, når de stadig er helt avhengige av oss, fordi den forrige regjeringen forkastet store deler av kontantstøtten, når vi blir tvunget inn i systemer og institusjoner som gjør at de mest sårbare av oss, de som har født, og babyene, ikke blir spurt, lyttet til, ikke gitt plass, eller hedret, slik de faktisk blir i mange deler av verden. Nei, her i vesten er det ingen som dør under fødsel, og det synes de som tør å snakke om dette at vi skal fokusere på. // Og der legges altså standarden for å bygge et godt samfunn: så lenge ingen dør så er det vel bra.