Jeg holder meg selv fanget

Jeg har lett for å tenke at det ham som holder meg fanget, som får meg til å visne, som er roten til all min vrede, forakt, og fortvilelse. Når jeg begynner å se at det er jeg selv som holder tilbake, som har oppfatninger jeg ikke har sjekket ut, som er full av frykt, eller holder meg tilbake både i den ene og andre samtalen, situasjonen eller relasjonen, for at det hele skal gli lettere, de andre skal ha det så godt som mulig, mens jeg selv, når jeg faller inn min egen dør, er tom, flat, fallende, og jeg blir inne, resten av dagen, kanskje også dagen etter, og så videre, til jeg på nytt faller ut døren på jakt etter lykken. Jeg tror at når vi er slitne nok, har tapt nok, blitt nok forvirret, så begynner muren å falle, og snøballen rulle, og veldig lite skal egentlig til, for massiv, massiv, deilig endring, både i relasjoner, og i hvordan vi har det i oss selv, både alene, og der ute i verden.