Miljøet rundt barnet bestemmer barnets aktivitet/passivitet
Det frie barnet i verden
Uten sko i full fart
Det er klart for den som har iakttatt et barn på nært hold, at barnet kan utforske helt på egenhånd, følge interessen, ta initiativ, og holde seg opptatt med det samme i lang tid, i en tilstand av flyt, der barnet glemmer tid og sted. Men ikke i et hvilket som helst miljø.
De som har forsket på hvordan barnet fungerer når det står fritt til å ta initiativ og være kreativ, har funnet at det som er avgjørende, er ingenting ved det bestemte barnet, det er miljøet barnet er i, som bestemmer om barnet vil la seg interessere og engasjere, eller om det vil forbli passivt.
Det er stor forskjell på et barn i skogen og et barn i et gipskledd rom med leker bak lukkede skapdører. Barnet vil naturlig sanse, det vil bruke hendene til å utforske en kongle, det vil klatre i det rareste tre, det vil løpe så fort det kan, hoppe så høyt det kan, myse mot solen, og smake på regnet. Barnet vil kjenne jorden under fotsålen og balansere på røtter eller hoppe fra stein til stein. Innendørs vil barnet raskt kjede seg, og bli urolig, dersom dette rommet ikke er spesielt innredet med viten om det barnet i denne alderen trenger for å få brynet seg tilstrekkelig. Uten utfordring, uten å få prøve seg, og uten at det er tilgjengelig for at barnet selv oppdager det, vil barnet bli avhengig av andre for å bli motivert. Og barnet vil ikke få brukt sin iboende lyst og kraft til å utforske og lære.
I våre dager er det lett å havne i en ond spiral, der vi forsøker å slukke branner, og regulere følelser, ved å distrahere både oss og barnet med barnetv, leker som avhenger av at vi interagerer sammen med barnet, eller underholder det. Straks vi slipper øyeblikket og forsøker å trekke oss tilbake, for å lage ferdig middagen, henge opp klesvasken, eller sette oss ned for første gang på mange timer, skriker barnet igjen, og vi havner tilbake der vi slapp.
Vi trenger å skape miljøer hjemme der barnet føler seg trygt og inspirert til å selv ta fatt når det er klar for det. Om barnet søker mot oss, og mot å samarbeide med oss, så er det ofte mye enklere og mer harmonisk enn vi tror, om vi klarer å ta barnet i mot, og la våre egne preferanser om hurtighet og effektivitet få passere.
La oss huske på hvorfor vi fikk barn, hvorfor vi lengtet etter familie, hvordan vi selv som barn lengtet etter å utforske fritt, få utfordre oss, få utvide horisonten, på egne premisser.
Når barnet selv får se, ta initiativ, og skape, viser det seg for oss, det ufolder seg, og forblir i en tilstand av flyt, der tid og rom opphører, inntil det nærmest på magisk vis, er ferdig. Det er bare barnet som vet når dette gyldne øyeblikket inntreffer, og barnet selv kan ikke vite det før det skjer, så la oss respektere barnets kreativitet og engasjement, og la det få holde på i fred til det beveger seg videre. På denne måten lar vi barnet selv få ta inn det det har plass til og kapasitet til, vi lar det være i kroppens medvind, på egne premisser, vi stoler på barnet og barnets natur. Når vi stopper barnets flyt, ved å blande oss, avbryte, forsøke å styre, rette på, stoppe, eller forsøke å flytte barnets oppmerksomhet, kan barnet bli frustrert, sliten, og motløs. Vi kan representere en motvind for barnet, eller en trygg base, der vi selv ironisk nok får mer plass til det vi selv er opptatt av i øyeblikket og trenger for å kunne være tilfredse og uthvilte.
Når vi har tillit til barnets iboende trangt til og ønske om å utforske verden omkring det, kan vi la barnet få folde seg ut, kronblad for kronblad, mens vi selv kan stå stolte i bakgrunnen, og vite at, alt er som det skal.
