Jeg elsker den moren og det mennesket som har gjenoppstått, etter at det ensomme moderskapet ødela meg.

Du føder en baby og du føder en mor.

Slik samfunnet og verden er blitt i dag, er vi nødt til å se tilbake, for å kunne ta bedre vare på mødrene og kvinnene og menneskene iblant oss.

Det er typisk at kvinner som føder blir sittende på hver sin tue i særlig den første, og mest sårbare, tiden etter fødsel. Én kvinne hvis det å bli mor er relativt nytt med ett (eller flere) spedbarn (og muligens småbarn i tillegg).

Det er en fullstendig naturstridig og potensielt ødeleggende betingelse.

I et samfunn som etterlater nybakte mødre alene, skaper vi en altoppofrende mor, som på grunn av iboende instinkter for de små, ofrer sine egne behov systematisk. Det er ingen som ser moren når hun er alene i sin hule dagen og ofte natten lang.

Vi er flokkdyr, og når vi blir mødre, er vi mer dyr enn noen gang før. Det kan være skremmende og heftig, og mer enn noensinne, trenger vi omsorg, støtte, og veiledning.

Selv om vi når vi blir mødre er utstyrt med superkrefter i form av hormoner og instinkter, kommer det ikke naturlig å amme et barn, vite hva barnet trenger utover melk. Vi har helsestasjoner som skal fange opp akutte og kritiske tilfeller som trenger ekstra oppfølging, og noen heldige blir et navn i en barselgruppe, men det meste av tiden, er disse menneskene i samfunnet noen vi ikke ser stort til, hører noe særlig om, eller gjør noe særlig for. Vi venter til de er “tilbake”, og forventer at alt er i sin skjønneste orden.

Selv om de fleste mødre og barn i dag overlever, så er ikke dette en målestokk som er god nok i alle andre tilfeller. I våre dager og på de fleste arenaer pleier vi å sikte litt høyere enn å overleve.

Aldri er en mindre i stand til å si fra eller be om hjelp enn etter en fødsel.

Det er ikke den nybakte morens ansvar å finne ut av det hele. Hun er opptatt med å være superkvinne for sitt eller sine barn, og det er mer enn nok. Absolutt alt det andre bør falle fra hennes skuldre, og mens hun ammer og våker over nytt eller nye liv, bør hun være den høyst verdsatte i samfunnet både i teorien og i praksis.

Hvordan skal vi behandle de som gjør det viktigste arbeidet på denne jord?

Hvis vi tenker litt mer på det, og begynner å gjøre ting annerledes over hele fjøla, så vil kontrasten til hvordan vi behandler disse menneskene nå være uhyggelig stor.

Hvordan kan mennesker som bærer frem og våker over nytt liv få plass iblant oss? Hvordan kan vi gi plass, omsorg, støtte, og veiledning når mange av oss er borte fra 8-16 og ellers er ganske slitne? Hvordan se ting fra andres perspektiv, forstå perspektiv som er utenfor vår egen horisont, fordi vi som ikke mødre ikke har forutsetning for å egentlig forstå? Hvem er det moren og mennesket bak moren trenger fra oss som samfunn?

Vi som er mødre trenger å samles, vi trenger å sitte i sirkler og snakke med dem som forstår, vi trenger å møte dem som er eldre enn oss, som har vært der vi er nå, og lenger enn det, for de kan se en annen side, en annen tid, uten en kropp som er inntonet på nåtiden, en nåtid som er helt ny, og dermed vanskelig å forstå og navigere i alene. Vi trenger å være sammen om barna, vi trenger å ringe til den eller den vennen, eller gripe fatt i en arm og møte et blikk når veier krysses på gata, vi trenger å utdanne oss, og forberede oss, ikke ved å google på hver vår skjerm, men i et fellesskap, vi trenger å snakke med og omgi oss med ekte mennesker. Vi trenger å være flere voksne og flere barn samlet.

Når vi blir mødre trer vi over i noe absolutt ukjent. Det er et nytt territorie og det er et nytt liv. Du vil bli utfordret, du vil bli kastet ut av komfortsonen dag og natt, du vil utvide deg og utvide deg og utvide deg, fysisk selvfølgelig, men også mentalt, emosjonelt, og spirituelt, men selv om du aldri kan komme tilbake til den andre siden, så er det en gave å få tre over i dette nye, ukjente, som du ikke kan se før du ser at du er kommet dit.

Det er ingenting mer kraftfullt enn det å bli mor, og det å tre inn i moderskapet.

Og det er ingenting mer skremmende.

Jeg elsker den moren jeg blir og den personen jeg blir. Jeg har blomstret på så mange måter og landet i rollen som mor. Jeg er glad jeg er mor, men jeg skulle ønske jeg hadde et fellesskap, og ikke levd i den tro at jeg er her for å gjøre det hele helt alene.

Det knuste meg. Du kan velge å ikke gjøre det. Du kan si: Det er dette jeg kommer til å trenge fra min partner, min venninne, min mor, eller min nabo, det er dette jeg kommer til å trenge fra meg selv, og om folk rundt deg svikter, så finnes det fellesskaper du kan knytte deg til, og som vil ta deg imot.

Det store problemet er at vi ikke vet dette når vi først blir mødre. Det er et ansvar som kommer langt bak et mye tyngre ansvar, som er å finne ut hvordan en kan møte behovene til en bitteliten nybakt baby.

Hvordan vil vi at postpartum skal se ut? Dette etterlivet, disse tiårene som står foran deg.

Vi må finne mer ut av det, og kreve det, ved å ta mer plass. De som skal gjøre det, er ikke de nybakte mødrene, dem skal vi verne om som de viktigste og mest sårbare i samfunnet.

Meg og min førstefødte sønn

I slektshytten i øst satt jeg med mitt barn fra vest