De forsiktige, beskjedne nytelser.
Til alle tider har det vært mye snakk om lykke som et mål: Et lykkelig liv.
De som er skeptiske til lykke, har heller snakket om nytelse. Den som føler nytelse, er den som ikke lider.
En kan tenke at lykke er en tilstand der en ikke lider. Nytelsen fører gjerne med seg mer ulykke enn lykke, og de forsiktige, beskjedne nytelser, er derfor det vi skal trakte etter:
En slurk kaldt vann, et blikk mot himmelen (mot den gode Guds vinduer), et kjærtegn.
Nytelsen om den er beskjeden eller ei, tilhører kun den som opplever den. Det er opplevelsen av nytelsen som er det som i sum kan bli et godt liv, en god stund, et godt øyeblikk, kan vi (feilaktig) komme til å tenke.
Synet på mennesket på jakt etter de små, beskjedne nytelser, og det gode liv, er blitt kalt utopisk, ikke i tråd med menneskets natur, dets premiss for dette livet og for alt det foretar seg. Mer enn å jakte på nytelse, kan en se for seg at vi heller jakter på erobringen av nytelse. Alt er relatert til kamp.
Det vi søker av opplevelser, søker vi for å fortelle om det, i en samtale, i en melding. I en verden hvor alt fortelles, vil det å formidle, meddele, bekjenne, skrive, være det beste våpen.
Hvis nytelsens paradis er det sted hvor vi forteller om våre livs erobringer, er det vesentlig at vi snakker sammen, og formidler, i et kollektivt ekkoskjell, men hvis vi skal tro Epiktur og skeptikerne til lykken, skal vi heller følge følgende råd: Du skal leve skjult!
Hva gir mest mening? Jeg heller mot det første: Vi mennesker står i forhold til andre mennesker, er del av hierarkiske strukturer som er innebygde i oss, vår natur er å være i flokk, leve sammen i alle aldre, tett, samarbeide, leve og ånde i fellesskap, nyte de små beskjedne gleder, og fortelle om det, om så bare, med et smil og et nikk, til den som sitter overfor deg rundt bålet, og vet nøyaktig hvor nydelig søt denne frukten dere har skåret opp og delt kjennes mot tungen.
