En viktig forskjell i terapi med voksne og med barn, er at mens vi i terapi med voksne fokuserer på å ta eller ta tilbake ansvaret, se på hva som er ens eget og hva som er andres, og forsøke å la andre få ta ansvaret for sitt, så er vi i terapi med barn opptatt av det motsatte: Barn skal ikke ha ansvar eller skyld om det har det vanskelig. En kan komme til å se på et barn som vanskelig, som problemet, som roten til alt ondt, som syndebukk, eller noe noen andre må fikse eller ta ansvar for. Slik er det aldri. Når vi havner her, er det en mulighet til å se på hvor vi selv har sluppet taket. Barn kan ha det vanskelig, og de kan ha nytte av å snakke med noen som kan holde et trygt miljø for at de kan åpne seg, og få støtte, der de føler seg alene eller redde, misforståtte, eller sinte.

Det er mange syn på barn som har gått tapt, blant annet synet på barnet som vanskelig: Barn er rene, rå instinkter og følelser, og de har en kraftfull, klar tale, men allerede i de første årene av barnets liv, tilpasses og omformes uttrykkene til å passe barnets miljø, og før vi vet ordet av det, er barnets uttrykk dekket av lag av beskyttelse: Lik oss voksne kan det være mer sårbare følelser under de kraftfulle uttrykkene (for eksempel savn forkledd som sinne), og i tillegg, kan kommunikasjonen mellom barn og voksne veldig fort gå i stå, når vi voksne er presset eller stresset, føler oss rådville, i tvil, eller generelt på ukjent grunn. I dag står vi som familier mye mer alene enn vi har gjort før, for selv om det har vært sprik mellom generasjoner i hvordan vi ser på barn, så er det noe naturlig og bærekraftig ved å være flere voksne omkring våre barn enn slik de fleste av oss lever idag. Vi lever også adskilt store deler av dagen, og barnet bruker utrolig mye mer ressurser på å tilpasse og regulere seg i mindre kjente og trygge omgivelser. I institusjoner (les barnehager eller skoler) er det mange barn og færre voksne, og i praksis blir ofte barn behandlet likt, selv om de er forskjellige. Når barn sier ifra, ved å skrike, kaste noe, eller bli stille og trekke seg inn i seg selv, så er det uttrykk for at barnet strever, ikke at vi står overfor et umulig barn. Det som er umulig, er å hjelpe et barn med et syn på barnet som vanskelig. Her kan vi komme til å skade barn fordi vi er desperate, for eksempel ved å medisinere det, i stedet for å se på hva uttrykkene viser til, for eksempel i barnets historie eller miljø. Det er ikke noe mål at alle barn skal være like; her diagnostiserer og sykeliggjør vi ikke barn, vi tar barnet og barnets uttrykk på alvor, og forsøker å brøyte vei for å gi barnet mer plass og støtte, slik at det kan gjenfinne sin ro, og få kontakt med sitt genuine kreative talent og sine ressurser, og sin plass, både i og utenfor familien.

Vi mener at de beste forutsetninger for å ivareta og lykkes med barn i terapi er om vi møter barna der barna er, i barnets trygge miljø, med barnets nærmeste i tilgjengelig avstand. Når barn er i terapi, må vi ta utgangspunkt i barnets beste, og sørge for å tilpasse oss ikke kun barnets alder, men barnets unike individualitet, og dets umiddelbare miljø, som legger betingelsene for barnets potensiale for å bli trygg og for å blomstre