Bak masken er et rom for ærlighet. Et sted hvor vi kan legge bort fasadene og slippe hverandre og verden nærmere. Hverdagen er ofte kledd i usynlige murer og stillhet florerer der vi trenger ord. Vi bærer masker for å beskytte oss, men det er først når vi lar masken falle, at vi virkelig kan se hverandre – og oss selv.

Bak masken handler om å våge: Våge å vise hvor vi står, hvor vi har snublet, og hva vi drømmer om; Våge å være sårbare, slik at de tilfeldige trådene som binder oss sammen kan bli sterkere, noe synlig, noe som holder. Gjennom samtaler deler vi gleder og sorger, de små innsiktene, som kan få oss til å snu oss og justere kursen, og de store erfaringene, som kan flytte fjell. I møtet mellom ukjente stemmer kan magi oppstå, hvis vi tør å kaste masken, og stå overfor hverandre radikalt sårbare (det er her vi knytter oss, setter spor, bryter gamle lenker og mønstre, brister og bygger nytt på forfallets grunn).

Her skal vi rive ned isolasjonens og ensomhetens tynne vegger. For livet blir større når vi deler det med hverandre. Når vi våger å lene oss på hverandre, skapes et fellesskap der vi kan leve mer sant, mer modig, og mer meningsfylt, sammen.

La oss sammen lære og praktisere livets og kjærlighetens kunst. Ikke som eksperter eller for å løse gåter, men som noen som tilfeldigvis deler litt av reisen sammen, og vever noen tråder i et møte, av historier, med bankende hjerter i brystet, og en røst som kan briste, og bære.